Når psykologen blir deprimert

Jeg har fått en kommentar på bloggen som tar opp ei viktig problemstilling. Personen som skriver til meg er sjøl psykolog og skriver om hvordan akkurat dette oppleves som ekstra skambelagt. Jeg kan kjenne meg igjen i det. Jeg har ingen bakgrunn i psykisk helse, men jeg har kjempa meg ut av depresjonen én gang, og de få gangene jeg har hatt tilbakefall, har jeg klandra meg sjøl (noe som selvfølgelig ikke hjelper), og tenkt «Men jeg har jo alle verktøyene, jeg har klart dette før, jeg burde vite bedre!»

En av tipsene Oda Rygh deler i sitt blogginnlegg, «Deppetips!», er å identifisere og så eliminere triggere. Depresjonen kan trigges/forverres av ulike ting/situasjoner, og etter hvert kan man lære seg å kjenne igjen slike ting/situasjoner og unngå dem, der det lar seg gjøre. Dette skriver Oda bedre om enn meg. Når man jobber som psykolog, og skal hjelpe andre med problemer, ser jeg for meg at triggerne blir ekstra mange. Det er så mye man får vite, så mye man ikke kan kontrollere. Og man opplever helt sikkert at pasienter har tilbakefall eller ikke opplever å få hjelp. Sjøl om psykologer nok er bedre rusta enn vanlige folk til å kjenne igjen og bekjempe depresjonen, er det fortsatt depresjonens natur å gi følelser av håpløshet, meningsløshet og verdiløshet. Og ikke minst: SKAM. En psykolog skal da ikke kunne bli deprimert, tenker man kanskje? Sånn sett er vel nesten psykologer en yrkesgruppe som er ekstra utsatt for depresjon?

Her er kommentaren jeg har fått på innlegget «Du er ikke en svak person», fra en psykolog som sjøl har opplevd depresjon:

Jeg er selv psykolog som tidligere har hatt en lengre periode med depresjon (under studietiden) og akkurat nå har en periode igjen. Usikker på hvor lenge den har vart for den kom så snikende og langsomt at jeg ikke klarte å “ta rotta på den” før den var her. Min vei inn på denne bloggen var rett og slett “når psykologen blir deprimert”. Ikke så forunderlig så er det ikke skrevet noe nevneverdig om dette tema. Selv om psykologer kan få depresjoner, angst og utbrenthet som “normale folk”, akkurat som leger også får kreft, nyrestein og influensa, så tror jeg at det ligger en viss grad av større skam forbundet med dette. Vi skal jo liksom ha alle verktøyene for å ikke bli rammet av slikt.

Og jo, vi har verktøyene, men det er noe fullstendig annet å være sin egen psykolog. En psykolog er en veileder, en som sitter på utsiden og kan se ting med “friskt blikk”, noe man selv ikke klarer når man først er deprimert. Og, som du sikkert vet, så kan slike ting utvikle seg uten at man er klar over det, og man blir ikke klar over det før man plutselig sitter der og innser at det alt har hendt. Like fullt forventer man likevel at psykologer ikke selv skal bli rammet av depresjon, angst etc. Men vi er jo fysiologisk laget akkurat som alle andre, og som du er veldig flink til å skrive om, så er det like mye fysiologien som styrer og ikke bare psykologien.

Jeg ser på det å selv ha vært deprimert som en veldig god styrke i møte med deprimerte pasienter, fordi jeg virkelig kan si at “jeg vet hvordan det føles”. De trenger ikke å vite at jeg har vært deprimert selv, men når jeg setter ord på det jeg vet at de føler, så merker de at jeg virkelig forstår det.

Men denne skamfølelsen, som du skriver om at er en normal følgesvenn til depresjon, kan bli sterkere dersom man er psykolog (eller kanskje også andre helsearbeidere innen psykiatrien?) fordi man setter tvil på sine egne evner og på samfunnets antakelse om psykologers “immunitet”. Dette gjør terskelen for å selv oppsøke en psykolog ekstremt høy… Jeg gikk til samtaler da jeg var student, men merker at det ligger fjernt for meg nå som jeg er ferdig utdannet. Mitt inntrykk er at det ikke bare er jeg som føler slik.

Det er sant – jeg HAR verktøyene for hvordan man kommer seg ut av det, jeg kjenner dem inn og ut slik jeg har lært dem bort til klienter tidligere – og jeg har skambanket depresjonen tidligere så jeg vet hvordan jeg kom meg ut den gangen. Fysisk trening, mest mulig dagslys, spise regelmessig og sunt, redusere stressfaktorer i livet, hvile med god samvittighet og bare holde på med ting som gir energi fremfor ting man MÅ. Være sosial, selv om det oppleves som utrolig slitsomt eller vanskelig, og bruke masse tid med mennesker som bygger opp selvfølelsen og som vet hva du sliter med.

Det viktigste med depresjon, i min erfaring, er at man må tenke om og omtale depresjonen som noe eksternt. Det er ikke DU som er deprimert, du har en depresjon. Den depresjonen er ikke en del av deg, akkurat som et influensavirus ikke er en del av deg, men en “inntrenger” som må bort før du kan bli frisk.

Jeg har jobbet meg ut av en ganske lang og dyp depresjon tidligere og vet derfor at jeg kan klare det igjen. Forutsetningene er helt annerledes i dag enn for 8 år siden.

Igjen – denne bloggen er en kjemperessurs som jeg ønsker mange kommer innom. Håper mitt innspill om en veldig ukjent problemstilling kan være et bidrag ;)

Som deprimert skal man selvsagt ikke bekymre seg for psykologens mentale helse, men som psykolog er kanskje det å slite med en depresjon desto mer tabubelagt? Det hjelper å vite at man ikke er alene, og det er framfor alt derfor jeg deler denne kommentaren. Er det andre der ute med lignende erfaringer?

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i depresjon, hjernen er primitiv, når psykologen blir deprimert, psykisk helse, psykolog. Bokmerk permalenken.

13 svar til Når psykologen blir deprimert

  1. JL sier:

    Man trenger ALDRI bekymre seg for psykologens mentale helse, garantert! 😄
    Psykologer har ansvar for å ikke ta på seg oppgaver som de av personlige årsaker ikke er i stand til å håndtere på et gitt tidspunkt. Og det finnes mange måter for fagpersoner å «verne» seg selv fra å bli for påvirket av det de opplever på jobb.

  2. Sigrun sier:

    Jeg må si at jeg nesten skulle ønske at jeg ikke hadde lest dette innlegget. Ikke fordi jeg reagerer på at også psykologer kan få psykiske vansker, men pga at denne psykologen ikke vil søke hjelp, slik vi andre stadig oppfordres til å gjøre. Her er det et så stort gap mellom liv og lære at det går på troverdigheten løs.

    • Jeg oppfatta det ikke slik, men som at denne personen, psykologen som kommenterte, er på vei ut av en depresjon, med egne verktøy. Og det er jo enda bedre enn om han/hun skulle være nødt til å søke hjelp, da går det jo bedre med vedkommende. Men jeg beklager dersom det var et urovekkende innlegg, jeg ville bare skape en diskusjon rundt temaet slik at andre i samme situasjon skulle kunne ha et sted å vende seg. Og kanskje se at de burde søke hjelp, om det er ille fatt.

  3. JL sier:

    Som et svar til Sigrun som nå har mistet troen på en hel profesjon, så kan jeg fortelle at psykologen bak innlegget faktisk gikk til egenbehandling (som det heter når en psykolog går i psykoterapi) etter at innlegget ble skrevet. Og at det nå går veldig mye bedre.

    Det stod forøvrig ikke i innlegget at psykologen ikke ville eller kom til å oppsøke hjelp, men at terskelen for dette var mye høyere. Og det håper jeg at du klarer å ha forståelse for.

  4. Marita sier:

    Jeg tenker at dette sier litt om holdningen man har til depresjon og mennesker som er deprimerte..? På den ene siden sier hun at en depresjon er som en «inntrenger», samtidig som hun sier «..fordi man setter tvil på sine egne evner». Virker ikke som hun _egentlig_ er helt enig med seg selv? Som om hun intellektuelt mener at en depresjon er noe man ikke selv er skyld i, men at følelsene hennes rundt det sier det motsatte. Det er skambelagt, fordi «man har alle verktøyene» (og allikevel ikke klarer..).
    Jeg håper psykologen kommer seg til psykologen! 🙂

  5. Ida sier:

    Jeg studerer psykologi og sliter i dette øyeblikk med å i det hele tatt fullføre. Det hjalp litt å se at en psykolog kan være deprimert, for da slutter jeg hvertfall å tenke at når jeg er ferdigutdannet vil ikke depresjon være noe problem. Jeg bare vet ikke om jeg kan klassifiseres som depressiv, alt jeg vet er at jeg kjenner meg igjen i alt ovenfor og jeg hater meg selv for at jeg synes synd på meg selv.

  6. Torbjørn sier:

    All ros til psykologen!!
    Som barnevernpedagog er jeg full av respekt!

  7. Tilbaketråkk: bakmasken96

  8. lillemille sier:

    Flott blogg! Fine boktips du kommer med, synes det er bra psykologen deler sine erfaringer, interessant å lese.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s