Du er ikke en svak person

Det er veldig vanlig å skamme seg over depresjon. Man blir sint og frustrert fordi man har disse negative tankene, og man føler at man burde være fornuftig nok til å tenke annerledes. Man føler seg svak som ikke får det til. Da er det viktig å huske at depresjon faktisk ikke bare er noe som skjer i hodet. Det som skjer i hodet og måten vi tenker, stemningsleie vi er i, påvirkes av det fysiske og det som skjer i hjernen.

Dette skriver Paul Gilbert mye om i boka Overcoming depression: «Depression is as much a physical problem as it is a psychological one. Although we sometimes still tend to think of the mind and body as separate, they are not.» (s. 61)

Tankene og kroppen påvirker hverandre og når vi blir deprimert kan det ha mange årsaker. For det første påvirkes vi av mekanismer som tilhører det primitive mennesket: «There are aspects of depression that seem to relate to the mechanisms in the brain that evolved long ago (e.g. for coping with loss of loved ones and/or coping with being subordinated and/or trapped).» (s. 60). Et godt eksempel på dette er at hjernen faktisk er bygd for å være irrasjonell i enkelte situasjoner!

La meg forklare, ved å omformulere noe Gilbert skriver om: Når en gaselle beiter og ser en brå bevegelse i gresset, reagerer den raskt og instinktivt ved å springe av gårde så raskt den klarer. Hjernen oppfatter noe og tar et valg raskt. Det betyr ikke at det er noe farlig i gresset! På samme måte kan vi lett gjøre feilaktige konklusjoner om våre omgivelser når hjernen føler seg i en truet situasjon.

Når vi er deprimerte endrer hjernen måten vi tenker på og får oss til å lettere synke ned i negative tanker. Da er vi også mer påvirka av stress og kan oppfatte ellers ufarlige situasjoner som stressende, vanskelige og truende. Det blir dermed lettere å reagere irrasjonelt. Det betyr ikke at du er svak, det kommer av faktiske endringer i hjernen og kroppen:

«The  brain is affected by depression in many ways. The sleep system is disrupted; the areas of the brain controlling positive feelings and emotions (joy, love, pleasure, fun) are toned down; and the areas controlling negative emotions (anger, anxiety, jealousy, shame) are toned up. In other words, when we are depressed, not only does life stop being enjoyable, but we are also more anxious, sad, irritable and bad-tempered. These changes in our feelings happen because there are changes in the way messages are relayed between one nerve cell and another in the brain.» (s. 62)

Det er vanlig at mange deprimerte mennesker merker depresjonen i hverdagen på at små, tilsynelatende enkle oppgaver blir svært vanskelige å gjennomføre (som å gå på butikken, vaske klær, ringe mamma, etc):

«They start putting [these things] off, and at the same time worrying because they have not been done. Suddenly small things become big things. If this happens, then recognize [that] your anxiety is a normal (if unpleasant) effect of your over-stressed brain state and will settle as you get better. Try as best you can to do those small things and not let them build up and get on top of you. You will feel better for it, even though it may take a lot of effort; whereas if you do put them off, you may start to brood on them and that will increase your stress. Recognize that your experience is a common one, and doesn’t mean that you are ‘personally useless’.» (s. 68)

Stress påvirker depresjon og vår evne til å takle depresjonen. En av effektene stress har på kroppen er at det får den til å produsere mer av hormonet kortisol, som egentlig er bra for oss, på kort sikt:

«Cortisol is an important hormone that circulates the body all the time, increasing and decreasing over each 24-hour period. This hormone does some useful things. It mobilizes fat for use as energy; it has anti-inflammatory properties; it is involved in the functioning of the liver; and it may also increase the sensitivity to and detection of threats.» (s. 65)

Problemet oppstår når vi går rundt og er stressa over lengre tid. Da vil kroppen se trusler og farer i situasjoner som ikke er farlige. I tillegg er det slik at et høyt kortisolnivå er veldig dårlig for oss når nivået er høyt i en lang periode. Det kan faktisk gjøre oss syke:

«It is bad for the immune system […], and it can cause undesirable changes in various areas of the brain that are involved with memory. Problems with memory and concentration may well be the symptoms of excessively high cortisol levels. Cortisol also affects our mood chemicals. It can also make us hypersensitive to threats, which is not necessarily useful if it makes us focus too strongly on the threatening and negative aspects of situations and events. Research has revealed that many depressed people have highly stressed-out bodies with increased cortisol levels.» (s. 66)

Depresjonen sitter altså både i kroppen og hodet. Det at det er fysiske ting som skjer i kroppen er noe jeg selv syns gjør det lettere å takle. Jeg kan minne meg selv på at hodet og kroppen henger sammen, og at når jeg er nedstemt, er det et signal om at det skjer noe kjemisk i hjernen. Og i og med at tankene våre også påvirker hormoner og stemningsleie, kan vi også jobbe med hvordan vi forholder oss til de fysiske reaksjonene.

Det handler ofte om kontroll. Det har blitt forska på dyr som utsettes for stress. Om de er i en situasjon der de ikke kan kontrollere stresset, blir de passive og viser mange av tegnene vi assosierer med depresjon hos mennesker. Dersom de imidlertid kan kontrollere stresset, påvirkes hjernen positivt, og områdende for gode følelser blir mer aktive. Vi kan gjøre noe selv, og når vi gradvis føler at vi mestrer stresset og mestrer våre egne kroppslige reaksjoner, blir det bedre. Det er tungt og vanskelig og det tar tid, men det lar seg gjøre.

Du er ikke en svak person! Det er ikke din feil at du er deprimert. Depresjonen kan motvirkes, forebygges og vi kan overvinne den: «By recognizing that depression is not our fault, but is linked to how our brains work (that is why it feels so horrible), we can learn to stand back and heal this brain state» (s. 58)

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i depresjon, hjernen er primitiv, Paul Gilbert, skyldfølelse, stress, tanker og tolkning. Bokmerk permalenken.

15 svar til Du er ikke en svak person

  1. Tilbaketråkk: Godbiter uke 17 | kaffedamen

  2. Tilbaketråkk: Å takle angsten | Ut av depresjonen

  3. Takk for et flott og interessant blogginnlegg. Jeg tror sitatet fra Gilbert ikke kan gjentas for ofte – rett og slett helt essensielt 🙂

    «Depression is as much a physical problem as it is a psychological one. Although we sometimes still tend to think of the mind and body as separate, they are not.»

    Gleder meg til å følge med videre.

    • Takk selv, for at du følger med. Jeg har virkelig sansen for denne boka til Gilbert, Overcoming depression. Den har hjulpet meg mye når det gjelder skam- og skyldfølelse for det jeg sliter med.

  4. Tilbaketråkk: Når går depresjonen over? | Ut av depresjonen

  5. Vero sier:

    Anbefales det å ta en blodprøve for å teste kortisolnivået? Er dette noe man f.eks. burde spørre fastlegen om å gjøre neste gang man skal dit?

    Takk for flott blogg, altså! Denne bokmerkes.

    • Akkurat dette vet jeg ikke, verken om det går an å teste kortisolnivået eller hva hensikten med dette skulle være. Jeg tror det er sikrere å gå ut ifra symptomer og heller fokusere på å forebygge/redusere stresset, slik at man kan senke kortisolnivåene på den måten. Dersom du snakker med fastlegen din om dette kan du vise til boka Overcoming depression av Paul Gilbert. Hovedpoenget mitt med dette blogginnlegget var å vise at det er kjemiske endringer i hjernen som påvirker hvordan vi har det, men også at vi kan lære oss å legge merke til stemningsleier og bruke dem til noe konstruktivt. Vi kan, med arbeid og hjelp, jobbe oss ut av slike tilstander slik at både kroppen og hodet får det bedre. Om du snakker med fastlegen om dette er det både fint og nyttig om du deler det du finner ut med oss her på bloggen.

  6. Sondre sier:

    Ville bare si tusen takk til deg som har denne bloggen og som har delt alt dette!
    Jeg er ikke helt sikker selv på om jeg sliter med depresjon, men jeg har gjort litt research og kommet fram til at jeg mest sannsynlig har det. Jeg har enda ikke snakket med noen om det, og befinner meg helt «i starten» av depresjonen. Syntes det er veldig vanskelig å snakke med andre om det, fordi jeg føler det er flaut…
    Men jeg skal få snakket med noen om det og jeg skal prøve å komme meg til en psykolog.

    Jeg er bare 17 år, og grunnen til at jeg er så deprimert er hovedsaklig at jeg sliter med meg selv, mine valg tidligere i livet, og at jeg er skuffet over at jeg har rotet til livet mitt.

    All respekt til deg, tar gjerne i mot noen råd, om du har noen 🙂

    • Hvis du jobber med bevisstgjøring så tidlig som du gjør, som du sier «i starten» av depresjonen, er det heldigvis større sjanse for at det ikke blir noen fortsettelse. Les noen av bøkene jeg har anbefalt (under Anbefalte bøker). Jeg er veldig glad for at bloggen har vært til hjelp. Lykke til.

  7. JL sier:

    Dette er virkelig en flott blogg – to tomler opp. Eller flere hvis jeg hadde hatt flere… Jeg kan forestille meg at dette er noe som virkelig hjelper leserne, med god informasjon og samtidig personlig og «ekte» skrevet.

    Jeg er selv psykolog som tidligere har hatt en lengre periode med depresjon (under studietiden) og akkurat nå har en periode igjen. Usikker på hvor lenge den har vart for den kom så snikende og langsomt at jeg ikke klarte å «ta rotta på den» før den var her. Min vei inn på denne bloggen var rett og slett «når psykologen blir deprimert». Ikke så forunderlig så er det ikke skrevet noe nevneverdig om dette tema. Selv om psykologer kan få depresjoner, angst og utbrenthet som «normale folk», akkurat som leger også får kreft, nyrestein og influensa, så tror jeg at det ligger en viss grad av større skam forbundet med dette. Vi skal jo liksom ha alle verktøyene for å ikke bli rammet av slikt.

    Og jo, vi har verktøyene, men det er noe fullstendig annet å være sin egen psykolog. En psykolog er en veileder, en som sitter på utsiden og kan se ting med «friskt blikk», noe man selv ikke klarer når man først er deprimert. Og, som du sikkert vet, så kan slike ting utvikle seg uten at man er klar over det, og man blir ikke klar over det før man plutselig sitter der og innser at det alt har hendt. Like fullt forventer man likevel at psykologer ikke selv skal bli rammet av depresjon, angst etc. Men vi er jo fysiologisk laget akkurat som alle andre, og som du er veldig flink til å skrive om, så er det like mye fysiologien som styrer og ikke bare psykologien.

    Jeg ser på det å selv ha vært deprimert som en veldig god styrke i møte med deprimerte pasienter, fordi jeg virkelig kan si at «jeg vet hvordan det føles». De trenger ikke å vite at jeg har vært deprimert selv, men når jeg setter ord på det jeg vet at de føler, så merker de at jeg virkelig forstår det.

    Men denne skamfølelsen, som du skriver om at er en normal følgesvenn til depresjon, kan bli sterkere dersom man er psykolog (eller kanskje også andre helsearbeidere innen psykiatrien?) fordi man setter tvil på sine egne evner og på samfunnets antakelse om psykologers «immunitet». Dette gjør terskelen for å selv oppsøke en psykolog ekstremt høy… Jeg gikk til samtaler da jeg var student, men merker at det ligger fjernt for meg nå som jeg er ferdig utdannet. Mitt inntrykk er at det ikke bare er jeg som føler slik.

    Det er sant – jeg HAR verktøyene for hvordan man kommer seg ut av det, jeg kjenner dem inn og ut slik jeg har lært dem bort til klienter tidligere – og jeg har skambanket depresjonen tidligere så jeg vet hvordan jeg kom meg ut den gangen. Fysisk trening, mest mulig dagslys, spise regelmessig og sunt, redusere stressfaktorer i livet, hvile med god samvittighet og bare holde på med ting som gir energi fremfor ting man MÅ. Være sosial, selv om det oppleves som utrolig slitsomt eller vanskelig, og bruke masse tid med mennesker som bygger opp selvfølelsen og som vet hva du sliter med.

    Det viktigste med depresjon, i min erfaring, er at man må tenke om og omtale depresjonen som noe eksternt. Det er ikke DU som er deprimert, du har en depresjon. Den depresjonen er ikke en del av deg, akkurat som et influensavirus ikke er en del av deg, men en «inntrenger» som må bort før du kan bli frisk.

    Jeg har jobbet meg ut av en ganske lang og dyp depresjon tidligere og vet derfor at jeg kan klare det igjen. Forutsetningene er helt annerledes i dag enn for 8 år siden.

    Igjen – denne bloggen er en kjemperessurs som jeg ønsker mange kommer innom. Håper mitt innspill om en veldig ukjent problemstilling kan være et bidrag 😉

    • Kjære JL. Takk for et veldig interessant og godt bidrag. Jeg vil gjerne gjengi hele kommentaren som et gjesteinnlegg på bloggen, og be om innspill fra andre om temaet. Håper du syns det er greit? Jeg har ofte tenkt på akkurat dette, det er en av grunnene til at jeg ikke har studert psykologi, selv om jeg lenge tenkte på det, hadde gode nok karakterer, etc. Jeg var redd for at jeg ville få det verre sjøl av å jobbe med andres problemer. Det er jo noe du ikke nevner: Psykologer må jo være mer utsatt for depresjon – jeg kan ikke tenke meg annet – nettopp på grunn av de mange triggerne, alt de hører, alt de blir fortalt, alt de ikke kan dele. Alle de gangene de kanskje føler at det de gjør ikke hjelper (nok). Jeg har stor forståelse for at en slik yrkesgruppe kan bli deprimert. Takk for at du deler.

  8. Tilbaketråkk: Når psykologen blir deprimert | Ut av depresjonen

  9. Anne sier:

    Etter langvarig stess møtte jeg de berykta «veggen» for litt over et år siden.Om leger konkluderte med angst og depresjon,så har jeg hele denne tiden ikke følt det slik selv.men jeg føler at kroppren er ekstemt stresset.uten at jeg klarer å.gjøre noe med det.Har tatt målinger av ulike hormoner.men ikke av stresshormonet kortisol.noe jeg synes er merkelig ,at ikke ble gjort.Jeg lurer på hvordan jeg skal nå frem til legen.

    • Det er ikke vanlig å måle kortisol, så vidt jeg vet. Dette innlegget skreiv jeg for å vise at sjøl om man tenker at det «bare» sitter i hodet, så påvirker hodet kroppen, det fysiske og det psykiske henger tett sammen og man kan ikke skille og tenke at man er svak når kroppen reagerer. På samme måte kan man påvirke kroppens stressnivå og form ved å forsøke å endre måten man tenker og handler på. Sjekk ut bøkene jeg foreslår under «Anbefalte bøker».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s