Selv om jeg ikke har skrevet her på ei god stund, er jeg glad for å kunne konstatere at bloggen har ganske jevn trafikk. Det betyr at noen er innom her og leser det jeg skriver. Forhåpentligvis kan det være til nytte for noen også.
Det er imidlertid ikke bare gledelig å se på bloggstatistikken. Noen søkeord som har ledet folk hit er:
- depresjon aldri frisk
- hvordan bli frisk av depresjon
- hvordan komme ut av depresjon
- hvordan unngå negative tanker og depresjon
- når går depresjonen over?
- hvor lenge varer depresjon?
Depresjon er ikke noe som har en bestemt varighet, og det er vanskelig å si hvor lenge man kommer til å ha det vanskelig. Det viktigste man kan gjøre selv er ofte å ta tak i enkeltsituasjonene, fokusere på hverdagen og hva man rent konkret kan gjøre. Det å finne tiltakslysta til dette og evnen til å gjennomføre det, kan være tungt. I tillegg trenger man kunnskap rundt hva man kan endre og hvordan.
Det er ikke rart noen sitter der og tror at man aldri blir frisk. Det uttrykker bare så altfor godt hva det innebærer å være deprimert: Tanken om at det aldri blir bra igjen. Håpløsheta. Jeg har skrevet litt om hva som skjer i hjernen når man blir deprimert, og tror det er viktig å ha kunnskap om nettopp dette, for å minske skam- og skyldfølelsen deprimerte mennesker ofte føler. Er du langt nede, bør du oppsøke psykolog, noe jeg også har skrevet mer om her på bloggen.
I dette innlegget vil jeg fokusere på en enkeltsituasjon fra min hverdag, for å illustrere at depresjon kan gå over. Det tar tid, og det er en omstillingsprosess, og det vil ofte være tunge dager selv etter man begynner å føle seg frisk. Jeg tror det er sunt å tenke på forebygging og hvordan man kan bevare en stabil hverdag, også når man ikke har det like vanskelig. Dette har jeg forsøkt å gjøre, med gode støttespillere rundt meg. I dag innså jeg hvor langt jeg har kommet.
Jeg hadde akkurat fylt presskanna med kokende vann, og strakk handa mot kjøkkenskapet for å hente ut kopper. Da jeg åpna døra, tippet en kopp og falt ned mot benken.
Kaffekoppen traff presskanna, som sto litt ustødig, og dermed tippa. Presskanna traff en annen kopp som datt på golvet. Det kokende vannet – med masse halvtrekt kaffegrut i – spredte seg utover benken, mot vannkokeren, mot kaffekverna, mot mobilen min, mot kanten av kjøkkenbenken.
Krise? Joda, jeg banna for meg selv, men jeg handla relativt raskt. Jeg flytta de tingene som kunne ta skade av vannet, tørka opp all kaffen, vaska benken og lagde ny kaffe til oss. Etterpå tenkte jeg tilbake på situasjonen og registrerte store endringer i mitt eget fokus.
For ett år siden ville jeg nok grått. Kanskje kasta noe i veggen. Kanskje latt alt sammen ligge og gått og lagt meg. Kanskje kjefta opp familien. Tolka det hele til å bety at jeg var klønete og ikke fikk til noe som helst. Til at kroppen min ikke fungerer som den skal. Sannsynligvis ville jeg blitt så motløs at jeg bare hadde gått og lagt meg igjen. Om jeg i det hele tatt hadde klart å komme meg opp for å lage kaffen i utgangspunktet. Det er heller tvilsomt.
I denne situasjonen handla jeg spontant og effektivt og satt ganske raskt ved frokostbordet med en ny kaffekopp i hendene og rein kjøkkenbenk. Jeg gikk ikke inn for å tenke annerledes. Mens jeg drakk kaffen min, satte jeg meg sjøl på utsida av situasjonen og ble overraska over hvor langt jeg har kommet det siste året. Jeg ga meg sjøl ros for måten jeg hadde handla på, men også for tankene jeg hadde underveis:
- «Heldigvis skada jeg ikke mobilen/kaffekverna/vannkokeren med vannet!»
- «Enda godt at ingen av koppene (eller presskanna) knustes!»
- «Sølet lot seg lett tørke opp, det rant ikke ned på golvet en gang!»
- «Jaja, da fikk iallfall kjøkkenbenken en grundig vask!»
Jeg anstrengte meg ikke for å tenke positivt. Tankene bare var der. Det ville aldri aldri aldri ha skjedd for ett år siden, og det viser at det er håp. Når jeg skriver dette er det også for å kunne gå tilbake hit, på dårlige dager og minne meg selv om akkurat denne situasjonen og håpet som ligger i den.
Jeg vet at det høres dumt ut, og jeg vet at når du er deprimert ser du ikke for deg hvordan du skal komme fra A til B, hvordan du skal bli frisk, hvordan det skal kunne gå over. Alt virker håpløst. Men det er håp. Det blir bedre.
Søk hjelp, les bøker om situasjonen du er i, forstå hva som skjer i kroppen og hodet.
Ut av depresjonen 
Hei. Jeg har vært inne i en ganske langvarig depresjon, og føler den er over nå.
Men jeg føler er at jeg ikke er helt den samme som jeg var før depresjonen – mindre humor og lavere selvtillit. Vil dette gå helt over?
Kjære Sindre. Det er vanskelig for meg å svare på dette, det er nok veldig individuelt. Om du ennå har det vanskelig, kan det kanskje være lurt å snakke med en psykolog?
Hei! kjempeflott å se at det finnes en blogg som denne. Har du noen tips til hva man som pårørende kan gjøre for å støtte og hjelpe en nær og kjær som sliter med depresjon? Det jeg har gjort så langt er å prøve å komme med positive ord, vise at jeg er der, og prøve å foreslå ting å gjøre (f.eks begynne å trene, små gjøremål i huset osv). Jeg forsøker også å sette meg inn i hvordan han har det. Er det noe spesielt jeg kan gjøre, eller noe jeg ikke bør gjøre? Jeg prøver også å oppmuntre til å oppsøke psykolog (han får medisink behandling og er sykmeldt),men er redd for å pushe for mye. Har også vurdert å legge fremtidsplanene mine på is for en stund for å stille opp, men er redd han kan få følelsen av å ødelegge for meg/være en byrde. Jeg merker at støtten min blir godt tatt i mot, men føler ikke at det hjelper..
Bente: Jeg vet ikke hvordan situasjonen er p.t., men det høres ut som om du gjør det du kan! Du bryr deg! Jeg ville ikke ha lagt ditt eget liv tilside for å stille opp, for dette kan som du sier føre til skyldfølelse. Jeg følte at jeg var til stor byrde for min romvenninne i fjor da vi bodde sammen og jeg gjennomgikk en tung tid og gikk inn i en depresjon. Hun prøvde å støtte meg best mulig, gjøre ting for meg, prøve å få meg igang med noe og til å bli med på ting. Hun fortalte meg hvor glad hun var i meg og at jeg var verdt noe. Alt dette satte jeg veldig stor pris på, men det skled liksom ikke helt inn og festet seg. Jeg trodde på min egen «sannhet», jeg tenkte at jeg var håpløs, verdiløs, til bry, stygg, slem og at jeg ikke dugde til noe. Det tar tid å endre på et slikt tankemønster, og det er noe man må jobbe med konstant for å ikke få tilbakefall, selv om man føler at man har det helt fint. Det er klart at andre kan hjelpe på eller ødelegge selvfølelsen, men det er hva man selv føler om seg selv som er nøkkelen til å ha det bra. Man kan unngå personer man ikke liker, men man kan ikke unngå seg selv, derfor er det viktig å kunne elske seg selv. En psykolog er god hjelp til å få til dette, de er jo utdannet for å gjøre oss obs på våre egne tanker og hvordan vi kan endre på disse, men det er vi som må gjøre det selv.
Jeg håper alt har ordnet seg, eller at det kommer til å gjøre det!
Takk for en veldig god kommentar. Du svarer Bente mye bedre enn jeg klarte.
Kjære Bente. Det virker som du gjør alt du kan, og på en støttende måte. Jeg ville ikke legge egne fremtidsplaner på is, det kan oppstå så mye bitterhet av sånt. Om du noen gang skulle føle at hans depresjon har gjort at du ikke har nådd dine mål, vil det kunne bli vanskelig for forholdet deres. Det kan også skape press, kanskje han vil føle at din lykke avhenger av hans lykke? Jeg vil oppfordre til å lese f.eks Lykketyvene. Hvordan overkomme depresjon av Torkil Berge og Arne Repål, og også se etter informasjon for pårørende på nett. For meg har det vært nyttig å få tydelig beskjed fra mine støttespillere (mann og familie) at de ikke skammer seg, at jeg ikke trenger skamme meg. At det tar den tida det tar. At de er der. At de ser framgangen (når det har vært framgang). Beklager at jeg ikke har bedre råd å komme med.
dette var nyttig å lese.
jeg har lest litt på
http://www.legebloggen.no
her går det an å sende inn spørsmål og få råd uten at det koster noe.
det er enkel lesning om helse fra en leges vurdering, kanskje nyttig dette også?
Hei! Så fint at du fant bloggen nyttig. Takk for tips.
Tror du er en god støtte ved å bare vise at du bryr deg og vil stille opp hvis det er noe. Vet han det, vil han forhåpentligvis også benytte seg av det. Mange som er deprimerte ønsker å være i fred til de får det bedre. Det kan virke avvisende på omgivelsene.
Så flott denne bloggen er! Jeg kjenner meg igjen i det eksempelet med kaffen. For ikke veldig lenge siden var det slik jeg tenkte også. Selv om jeg fortsatt har noen mørke dager så får jeg mer og mer tilbake handlingsevnen og lysten og jeg klarer iblant å gi meg selv komplimenter.
Så godt å høre! Det er utrolig, den følelsen når man ser at det er håp. Når man ser at man tenker annerledes. Og hvor lite man ser det når man er midt oppe i depresjonen. Kjennes som om man har gått med bind for øynene og noen nettopp har tatt det vekk.
Jeg leser om andres erfaringer med depresjon og jeg ser at jeg ikke er alene. Jeg har nok en gang havnet i en negativ sone. Jeg prøver å få gjort noe fornuftig som å gjøre rent i huset eller dra til byen og trene Pilates. Men det kjennes ut som om jeg har glemt øvelsene og hjemme hoper husarbeidet seg opp og oftest er det mest fristende å bare bli i sengen. Det aller verste er måten jeg tenker på.Tanken er så destruktiv.Men jeg skifter fort.
Hold fast i de gode tankene. Skriv dem om så ned. Skriv spesielt ned gode erfaringer, så ikke hukommelsen vrenger dem etterpå og du husker dem som mindre gode. Håper du får det bedre.
Jeg vil svært gjerne bli værende i de gode tankene.Nok en gang skal pennen frem og ordene skal skrives ned.Tusen takk for påminningen .
Fin blogg dette, alltid godt å lese om andres erfaringer, og at en ikke er alene. Selv har jeg vært plaget med endel depressive episoder oppigjennom livet. Det er hardt å svelge hver gang en kjenner mørkheten brer seg, angsten vokser og selvfølelsen forvitres. Nå kjemper jeg for å komme meg ut av en – det er derfor godt å lese endel av det ovenfor. Er kanskje på bedringens vei, men så kommer de vonde dagene, og gjør at håpløsheten brer seg på nytt. Skriver mer senere.
Godt å høre. Jeg er så godt som frisk nå, og har ikke blogget her på lenge, men beholder bloggen fordi jeg håper det er stoff her som kan være nyttig, og som en påminnelse om hva jeg har jobba meg gjennom.