Mange synes det å gå til psykolog er et stort skritt. Enda flere lurer på hva det egentlig innebærer.
Må du fortelle om barndommen? Kommer psykologen til å stille vanskelige spørsmål? Hvordan kan et vilt fremmed menneske hjelpe deg med det du sliter med? Hvor mye koster det? Kommer det til å kunne gi problemer i arbeidslivet seinere? Får du en diagnose? Hvordan går man fram for å få time hos psykolog? Er det lang venteliste?
Dette var iallfall spørsmål jeg hadde før jeg bestemte meg for å oppsøke psykolog, så derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det her. Først noen kjappe fakta:
- Du kan få time hos psykolog på to måter, 1) ved å gå til fastlegen din og be om henvisning eller 2) ved å kontakte en privat psykolog og bestille time. Sistnevnte er ofte litt dyrere, men tar kortere tid. Fastlegen kan av og til anbefale private aktører, så det er verdt å spørre.
- Dersom du oppsøker fastlegen din, vil han sannsynligvis henvise deg til voksenpsykiatrisk poliklinikk. Det vil være ventetid før du får time, men dette avhenger også av hvor alvorlig din depresjon fortoner seg for fastlegen. Jeg venta i åtte måneder før jeg fikk time.
- På voksenpsykiatrisk poliklinikk var egenandelen per time 307 kroner, høsten 2010.
- Diagnose er som regel ikke noe som diskuteres i timene før du nærmer deg slutten av behandlinga. Fokuset på merkelapp er også mindre viktig, det viktigste er å finne en metode som virker, å lære deg å tenke deg ut av de vanskelige situasjonene. Jeg fikk min diagnose først i epikrisen, etter siste time hos psykologen.
- Arbeidsgiver har ingen rett til å vite om du har gått eller går til psykolog. Sykemeldes du pga depresjon er du heller ikke pliktig å fortelle grunnen til sykemeldinga.
- Første eller andre timen vil psykologen stille deg noen få spørsmål om ditt forhold til rus, alkohol, sjølskading og lignende. Du vil også få anledning til å snakke om hvorfor du oppsøker psykolog og forventningene du har til behandlinga.
Psykologen er et menneske som i utgangspunktet ikke kjenner deg og dine problemer. H*n er ikke tankeleser og heller ikke en person som kan fikse deg på 1-2-3. Enkelte opplever at de har dårlig kjemi med psykologen, men din egen innstilling er selvsagt viktigst i dette regnestykket.
Dersom du går til psykolog må du være forberedt på å gjøre en viktig jobb sjøl. Psykologen veileder og stiller spørsmål og kan ofte få deg til å tenke nytt, til å se ting fra et annet perspektiv.
H*n er en samtalepartner og framfor alt et menneske som er utdanna i hvordan mennesker tenker og tolker sitt eget liv. Psykologen kan hjelpe deg i å se vanlige feilslutninger og hjelpe deg med måten du tolker dine egne følelser på.
Hjelpen du får vil også variere etter psykologens fagfelt. Det jeg beskriver i denne bloggen er kognitiv samtaleterapi, som jeg tror er den vanligste behandlingsformen for depressiv lidelse og som har fungert svært godt for meg.
Håper dette besvarer noen av de spørsmålene folk har i forbindelse med det å gå til psykolog. Dersom du har egne erfaringer å bidra med, må du gjerne legge igjen en kommentar på innlegget.
Ut av depresjonen 
Jeg ville stilt spørsmålet «Får du lov til å jobbe med barndommen?» i stedet for «Må du fortelle om barndommen?». Og jeg synes et annet viktig spørsmål er «Tillater psykologen brukermedvirkning?»
Vedr. det du sier om diagnoser, så har jeg skrevet et lite innlegg om det i Morgenbladet: http://bit.ly/eMaJ74 Diagnoser kan ha alvorlige konsekvenser.
Du har selvsagt rett, det er nok mange som ønsker å jobbe med barndommen. Samtidig er det flere som sliter med milde depresjoner som kvier seg for å gå til psykolog av frykt for å måtte svare på psykologklisjéer à la hvordan de forholder seg til sin far, og lignende. Det var nok derfor jeg skreiv «må» i denne sammenhengen, og jeg svarte vel heller ikke så mye på akkurat det, heller.
I kognitiv terapi er min erfaring at man gjerne jobber med hverdagssituasjonene, og at årsaksfokuset ikke er like viktig. I timene jeg hadde fokuserte vi på hvordan jeg kunne tenke nytt og komme meg ut av negative tankerekker og handlemønstre, snarere enn hvor de negative tankene kom fra. I mer alvorlige tilfeller av depresjon er det selvsagt aktuelt å gå lenger tilbake i tid, og vi var jo også innom fortidige hendelser jeg føler har preget meg som menneske.
Først og fremst ønsker jeg å gjøre terskelen for å kontakte psykolog lavere, og da tenkte jeg det var viktig å vite at man i kognitiv terapi i stor grad kan være med på å bestemme hva man skal jobbe mest med (eller er det kanskje bare jeg som har vært heldig?).
Takk for link om diagnoser. Skal lese den nå. Må imidlertid bemerke at jeg ønsker å holde denne bloggen løsningsorientert. Å fokusere på potensielle problemer og vanskeligheter i psykiatrien, tror jeg vil virke mot sin hensikt for de som søker hjelp med milde til moderate depresjoner, da det lett kan slå beina under behandlerens autoritet og skade tillitsforholdet. Tilliten til psykologen var for meg veldig viktig, og hadde jeg begynt å stille spørsmål ved hennes evner hadde jeg nok ikke blitt bedre like lett og raskt.
(Må legge til at jeg selv har fått være med i diskusjonen rundt det som skulle stå i epikrisen. Selv om psykologen ikke sa «Du har Diagnose X» i siste time, kunne jeg kjenne meg igjen i alt som sto i epikrisen og også i beskrivelsene av diagnosen når jeg googla den.)
Hei
For meg var dette interessant og nyttig informasjon.
Takk 🙂
Ønsker deg lykke til videre!
Om det kan være til nytte for noen andre enn meg, er jeg på rett vei. Takk skal du ha!
på andres vegne blir jeg glad for alle de det gjelder som kommer seg godt nok ut av depresjon det være seg dyp depresjon og depresjon som hører til under sammensatte diagnoser som eks.bipolar lidelse,scizofreni- mfl…..diagnoser som det tar tid for psykriatien å stille rett diagnose,muligens fordi fokuset over tid går til belysning, evt.behandlig for dyp depresjon, og at kjernen i sammensetningen kommer frem over tid da det er dagens time, hvordan har du det i dag på skalaen 1-10….Håper logikken i dette tas godt i mot med tanke på at dette gjelder opplysning om possitiv erfaring med psykriatien….Det gjelder heldigvis flere,og det å sette ene sykdomsbilde opp mot det andre-er ikke meg..For hver enkeltpersjon er det ille nok det som er kjernen i å måtte oppsøke hjelp,hvor – hvordan,og da med godt resultat ,og over ikke for lang tid..Om langt innlegg, kun for å styrke det som er av motsetninger her, mtp.selvfølelsen til de det måtte gjelde,dypere depresjon,dårlig selvbilde i troen på det kun er de som er komplisert sammensatt..Dette,litt for lange innlegget til saklig,godt nok opplysning om det saken gjelder, desverre ellers for mye belæring i samfunnet ellers,pårørende,andre-bare ta seg selv i nakken, og med det slitasje egen forsvar el på tvers av psykr.individuelle plan med mål og delmål..INDIVIDUELL PLAN ER LOVBESTEM SKAL UTARBEIDES I SAMARBEID MED PASIENTEN, OG UNDERSKRIVES AV BEGGE PARTER..MVH/K.M.
Hei, og tusen takk for dine synspunkter. Det ble litt uoversiktlig her, og jeg er kanskje ikke så flink til å lese alt i sammenheng, men om jeg forstår deg rett syns du at det er fint at jeg blogger om de konkrete tingene rundt det å oppsøke psykolog.
Videre forstår jeg at du ønsker å understreke viktigheta av å ta det dag for dag og ved hjelp av loggføring danne et klarere helhetsbilde av hvordan man har det kontra hvordan man føler/tror at man har hatt det når man ser tilbake.
At det bare er å ta seg sjøl i nakken er noe jeg tror de fleste deprimerte mennesker opplever å få høre, og jeg deler så absolutt din frustrasjon i møte med slike holdninger. Når jeg skriver at pasienten må være forberedt på å gjøre en jobb sjøl, mener jeg absolutt ikke at det kun er å ta seg sammen og skjerpe seg.
Individuell plan har jeg ikke vært borti og kjenner ikke til lovbestemmelsen, men kanskje du kan gi meg en link til mer informasjon om dette? Sjøl er jeg jo ferdig med behandlinga og denne bloggen er i all hovedsak ei slags notatbok på veien, der jeg ønsker å fokusere på de positive erfaringene og på den hjelpen jeg finner i bøker og faglitteratur.
Diagnoser som det tar tid å stille har jeg ikke mye kunnskap til, og jeg kommer nok ikke til å gå inn på de mer kompliserte psykiske lidelsene her på denne bloggen, sjøl om depresjon absolutt kan være en del av et mer komplisert sykdomsbilde. Jeg har rett og slett ingen personlig erfaring og heller ikke faglitteratur om dette, i tillegg til at jeg har nok med mitt eget (jeg er tross alt ikke symptomfri ennå og flertallet av dagene mine er dårlige dager).
Kortversjon av «rettigheter» til INDIVIDUELL PLAN
kan søkes opp på Helsedirektoratets sider/psyk.helse…
Ellers helt tydelig for meg du er flinkere enn de fleste til
å både lese/tolke det som kan komme ut av for mange
assosiasjoner.Hvis interesse,hører det her til dette med
å ikke lese for mye faglitteratur om andres sykdomsbilder.. Også den missforståelsen om det som er et absolutt for alle,
bevare tillitten til psyk. gjennom hele behandl.tiden,og tiden etter det….Dersom opplevelser «for mye synsing» utenfra på
tvers av felles konkl.der,prøve være sterk nok til å kunne sortere ut det som trengs for å beholde fokus på det som er mulig av egen helse/bedring..
Ellers håper jeg det blir min sak , at de som måtte ha egenineresse å søke på mitt navn v/google kan bli opplyst om
det som vel er en privatsak..
God bedring.lykke til videre fra K.Melby
Takk skal du ha, jeg fant en PDF med informasjon på Helsedirektoratets sider. Det er godt å høre at du føler jeg forstår deg. Jeg tror kanskje det vil være lettere å lese kommentarene dine dersom du legger litt luft i teksten og hopper over noen linjer her og der, slik at assosiasjonene får stå hver for seg, med klarere skille mellom hva som gjelder hva. Om du skjønner hva jeg mener?
Dersom jeg forstår deg rett, er vi enige om at det er viktig å opprettholde tilliten mellom pasient og behandler og ikke henge seg for mye opp i det andre sliter med. Mens jeg gikk til behandling snakka jeg ikke om det som foregikk hos psykologen, nettopp fordi jeg ikke ville få kritiske spørsmål som skulle få meg til å stille spørsmål ved psykologens evner. Der og da var det viktig for meg å ikke være kritisk/negativ, fordi det da ville vært så lett å klandre psykologen istedet for å sjøl gjøre den jobben jeg skulle gjøre med tanke på de teknikkene vi jobba med.
For mye «synsing» utenfra, som du skriver, kan gjøre det vanskeligere når man er midt oppe i det. Det er viktig å holde fokus på seg sjøl og mulighet for egen bedring når man er midt oppe i en depresjon eller annen psykisk lidelse. Derfor skal heller ikke denne bloggen handle om problemer i norsk psykiatri, men snarere fungere som ei slags notatbok på vei ut av depresjonen, der jeg noterer meg faglitteratur, sitater og råd som hjelper.
Jeg mener ikke at norsk psykiatri og norsk helsevesen er problemfrie områder, men det får være opp til andre som har både mer kunnskap, mer engasjement, og framfor alt mer energi til å ta fatt i slike ting. Så skal jeg håndtere mine egne vanskeligheter. Takk for ønsker om god bedring og lykke til med ditt engasjement.
Følger deg på bloglovin jeg: ) vi trenger flere slike blogger.
Tusen takk!
Tilbaketråkk: Søkeord på bloggen: Hvor lenge varer en psykologtime? | Ut av depresjonen
Tilbaketråkk: Når går depresjonen over? | Ut av depresjonen
Ville bare tipse dere om at hvis noen ungdommer har depresjon, er det så utrolig mye smartere å gå til privat psykolog, det koster en del men det funker! Jeg selv slet utrolig mye og legen min sendte meg til BUPA, der var det ingen hjelp å få, fikk antidepressiva og de mente at det ikke var vits å snakke me meg fordi jeg ikke var spesielt deprimert! Depresjonen ble bare værre og værre og jeg utviklet anoreksi, fastlegen min var også på trynet og hun så jo at jeg raste ned i vekt og at klærne ble større og større. Til slutt fant faren min ut at det var smartest å sende meg til privat psykolog. Hun jeg snakket med var utrolig flink og hun fikk meg til å åpne meg og føle meg komfortabel! Idag er jeg lykkelig, frisk og er kun en 3 kilo undervekt. Så som sagt, privat psykolog, fikk time med en gang mens BUPA der måtte jeg vente en stund.
Det går nok raskere å få time hos privat psykolog, men jeg tror hvorvidt det er smartere/bedre kommer helt an på psykologen. Det fins psykologer med ulik tilnærming både i det offentlige og det private, og til syvende og sist er kjemien mellom pasient og psykolog det viktigste. Tror jeg. Men jeg er så glad for at du fant noen som fikk deg til å åpne deg, og at du er såpass frisk i dag.