Selv om jeg ikke har skrevet her på ei god stund, er jeg glad for å kunne konstatere at bloggen har ganske jevn trafikk. Det betyr at noen er innom her og leser det jeg skriver. Forhåpentligvis kan det være til nytte for noen også.
Det er imidlertid ikke bare gledelig å se på bloggstatistikken. Noen søkeord som har ledet folk hit er:
- depresjon aldri frisk
- hvordan bli frisk av depresjon
- hvordan komme ut av depresjon
- hvordan unngå negative tanker og depresjon
- når går depresjonen over?
- hvor lenge varer depresjon?
Depresjon er ikke noe som har en bestemt varighet, og det er vanskelig å si hvor lenge man kommer til å ha det vanskelig. Det viktigste man kan gjøre selv er ofte å ta tak i enkeltsituasjonene, fokusere på hverdagen og hva man rent konkret kan gjøre. Det å finne tiltakslysta til dette og evnen til å gjennomføre det, kan være tungt. I tillegg trenger man kunnskap rundt hva man kan endre og hvordan.
Det er ikke rart noen sitter der og tror at man aldri blir frisk. Det uttrykker bare så altfor godt hva det innebærer å være deprimert: Tanken om at det aldri blir bra igjen. Håpløsheta. Jeg har skrevet litt om hva som skjer i hjernen når man blir deprimert, og tror det er viktig å ha kunnskap om nettopp dette, for å minske skam- og skyldfølelsen deprimerte mennesker ofte føler. Er du langt nede, bør du oppsøke psykolog, noe jeg også har skrevet mer om her på bloggen.
I dette innlegget vil jeg fokusere på en enkeltsituasjon fra min hverdag, for å illustrere at depresjon kan gå over. Det tar tid, og det er en omstillingsprosess, og det vil ofte være tunge dager selv etter man begynner å føle seg frisk. Jeg tror det er sunt å tenke på forebygging og hvordan man kan bevare en stabil hverdag, også når man ikke har det like vanskelig. Dette har jeg forsøkt å gjøre, med gode støttespillere rundt meg. I dag innså jeg hvor langt jeg har kommet.
Jeg hadde akkurat fylt presskanna med kokende vann, og strakk handa mot kjøkkenskapet for å hente ut kopper. Da jeg åpna døra, tippet en kopp og falt ned mot benken.
Kaffekoppen traff presskanna, som sto litt ustødig, og dermed tippa. Presskanna traff en annen kopp som datt på golvet. Det kokende vannet – med masse halvtrekt kaffegrut i – spredte seg utover benken, mot vannkokeren, mot kaffekverna, mot mobilen min, mot kanten av kjøkkenbenken.
Krise? Joda, jeg banna for meg selv, men jeg handla relativt raskt. Jeg flytta de tingene som kunne ta skade av vannet, tørka opp all kaffen, vaska benken og lagde ny kaffe til oss. Etterpå tenkte jeg tilbake på situasjonen og registrerte store endringer i mitt eget fokus.
For ett år siden ville jeg nok grått. Kanskje kasta noe i veggen. Kanskje latt alt sammen ligge og gått og lagt meg. Kanskje kjefta opp familien. Tolka det hele til å bety at jeg var klønete og ikke fikk til noe som helst. Til at kroppen min ikke fungerer som den skal. Sannsynligvis ville jeg blitt så motløs at jeg bare hadde gått og lagt meg igjen. Om jeg i det hele tatt hadde klart å komme meg opp for å lage kaffen i utgangspunktet. Det er heller tvilsomt.
I denne situasjonen handla jeg spontant og effektivt og satt ganske raskt ved frokostbordet med en ny kaffekopp i hendene og rein kjøkkenbenk. Jeg gikk ikke inn for å tenke annerledes. Mens jeg drakk kaffen min, satte jeg meg sjøl på utsida av situasjonen og ble overraska over hvor langt jeg har kommet det siste året. Jeg ga meg sjøl ros for måten jeg hadde handla på, men også for tankene jeg hadde underveis:
- “Heldigvis skada jeg ikke mobilen/kaffekverna/vannkokeren med vannet!”
- “Enda godt at ingen av koppene (eller presskanna) knustes!”
- “Sølet lot seg lett tørke opp, det rant ikke ned på golvet en gang!”
- “Jaja, da fikk iallfall kjøkkenbenken en grundig vask!”
Jeg anstrengte meg ikke for å tenke positivt. Tankene bare var der. Det ville aldri aldri aldri ha skjedd for ett år siden, og det viser at det er håp. Når jeg skriver dette er det også for å kunne gå tilbake hit, på dårlige dager og minne meg selv om akkurat denne situasjonen og håpet som ligger i den.
Jeg vet at det høres dumt ut, og jeg vet at når du er deprimert ser du ikke for deg hvordan du skal komme fra A til B, hvordan du skal bli frisk, hvordan det skal kunne gå over. Alt virker håpløst. Men det er håp. Det blir bedre.
Søk hjelp, les bøker om situasjonen du er i, forstå hva som skjer i kroppen og hodet.
Hei. Jeg har vært inne i en ganske langvarig depresjon, og føler den er over nå.
Men jeg føler er at jeg ikke er helt den samme som jeg var før depresjonen – mindre humor og lavere selvtillit. Vil dette gå helt over?
Kjære Sindre. Det er vanskelig for meg å svare på dette, det er nok veldig individuelt. Om du ennå har det vanskelig, kan det kanskje være lurt å snakke med en psykolog?
Hei! kjempeflott å se at det finnes en blogg som denne. Har du noen tips til hva man som pårørende kan gjøre for å støtte og hjelpe en nær og kjær som sliter med depresjon? Det jeg har gjort så langt er å prøve å komme med positive ord, vise at jeg er der, og prøve å foreslå ting å gjøre (f.eks begynne å trene, små gjøremål i huset osv). Jeg forsøker også å sette meg inn i hvordan han har det. Er det noe spesielt jeg kan gjøre, eller noe jeg ikke bør gjøre? Jeg prøver også å oppmuntre til å oppsøke psykolog (han får medisink behandling og er sykmeldt),men er redd for å pushe for mye. Har også vurdert å legge fremtidsplanene mine på is for en stund for å stille opp, men er redd han kan få følelsen av å ødelegge for meg/være en byrde. Jeg merker at støtten min blir godt tatt i mot, men føler ikke at det hjelper..